Close
Arkitekturvernåret 1975 ga stor publisitet på landsbasis om hva som skjedde i Mosjøen, og det ble gitt økt bevilgning til å bevare miljøet i Sjøgata. Viktige støttespillere i arbeidet var arkitekter, fargespesialister og representanter fra Riksantikvaren. Det sentrale målet var å gjøre Sjøgata til en levende del av Mosjøen sentrum.
Sjøgata i Mosjøen består den dag i dag av Nord-Norges lengste rekke av trehus og -brygger fra 1800-tallet, og er en av byens mest kjente severdigheter. Mye av bebyggelsen i Sjøgata er fredet, og det er lagt vekt på riktig bruk av gamle byggeteknikker, redskaper, detaljer og farger. I det historiske og levende bymiljøet finnes det restauranter, gallerier, museer og forskjellige forretninger. Mange av husene i gata er bebodd av helt vanlige folk som er vant til at turistene gjerne går gjennom hagen deres eller titter inn vinduet.
Etter at 2. Verdenskrig var over, sto Sjøgata igjen som en forfallen bydel til stor skam for mange innbyggere – og et svært lite populært strøk å bo i. Mange forbandt bydelen med fattigdom. «Riv alt sammen» het det i reguleringsplanen som Vefsn kommune fremmet i 1970. Høykonjunktur etter krigen ga et stort behov for parkeringsplasser i Mosjøen sentrum og de fleste ønsket at bygningene i Sjøgata skulle rives. Heldigvis ble det protester. Et hundretalls mennesker så verdien i å ta vare på gata, og beboere og andre interesserte mobiliserte en økt motstand mot rivning.
